Skiltet pekte vestover igjen.
Denne gangen ventet vandreren. I skumringen kom kartmakeren tilbake med en skiftenøkkel. Da han fikk se begge halvdelene av Morrowknot-kartet, stanset han under stolpen.
«Vokteren vet hvem som tegnet nordveien», sa han.
Neste morgen hadde vandreren funnet verkstedet hans. En kvinne ved navn Mara var der med et fiolett skjell i hånden. Noe hadde lagt det under døren hennes etter å ha banket på vinduet i etasjen over.
Vokteren la et brev på arbeidsbenken. To sammenfoldede vinger preget voksseglet.
Mara kjente igjen håndskriften til en landmåler hun hadde reparert et atlas for.
«Nordbroen er ferdig», leste hun. «Quilvaren kommer med bud. La ham vise dere det kartet utelater.»
Klør skrapte mot taket.
En bevinget skapning landet på gårdsplassen og dukket under klessnoren. Fiolette skjell fulgte den buede halsen, og de lyse kantene fanget morgenlyset. Et lite tomrom under strupen passet til skjellet i Maras hånd.
«Quilvaren?» spurte hun.
Han nikket mot brevet.
«Jeg bar notatene hans over elven mens de bygde broen. Han venter på den andre bredden.»
«Kan du ta oss med?»
«Så langt som til leiren hans.»
De dro neste morgen. Gjennom Morrowknot gikk den røde åren over i fiolett stein. Forbi leskuret ledet Quilvaren dem nordover og stanset ved ødelagte trinn for å finne sikkert fotfeste.
I skumringen nådde de broen.
En kjele hang over et kaldt bål på den andre siden av vannet. Ved siden av sto en tom stol.
Mara ropte landmålerens navn.
Ingen svarte.
Vandreren fikk øye på en lapp spikret til den første stolpen.
«Ikke kryss etter at lampene er tent.»
Et lys viste seg ved stolen. Så et til mellom steinene, på vei bort fra veien.
Quilvaren strakte den ene vingen over broen.
«Han hadde ingen lamper da jeg dro.»
På den andre siden skrapte stolen bakover.