Mara løftet det revne kartet mot lyset, med messingnøkkelen i den andre hånden. På den andre siden av vannet sto døren fortsatt en fingerbredde åpen.
«Hvem laget merket da?»
«Ta med nøkkelen», ropte en stemme gjennom den smale åpningen.
En glødrød kam viste seg i sprekken, så en hvit frakk. «Cindryven. Jeg kan vise dere.»
Neruvon holdt flanken mot kjettingen. Bridovar prøvde broen som nå lå på plass, og krysset så med Mara og vandreren. Bak dem ble skapningen igjen på avsatsen.
Cindryven åpnet først døren da alle tre hadde nådd frem. Inne sto en arbeidsbenk dekket av leirformer og messingspon.
Mara la fra seg nøkkelen og det revne kartet og bredte den gjennomvåte frakken ut ved siden av. Cindryven sammenlignet det sydde merket med det bakvendte på papiret.
Cindryven hentet et messingsegl fra en skuff. Merket samsvarte med sømmen. Presset i leire etterlot det det speilvendte merket fra kartet.
«Noen kopierte et avtrykk», sa Cindryven og snudde papiret ved siden av leiren. «Ikke landmålerens original.»
Mara snudde papiret. «Hvorfor legge det sammen med en nøkkel?»
Cindryven holdt nøkkelen mot lampen. Det siste hakket var knapt påbegynt.
«Denne ble aldri ferdig.»
Cindryven tok en tilsvarende nøkkel fra en krok. Det siste hakket var dypt og rent.
«Hva åpner den?» spurte vandreren.
Cindryven pekte mot et jernskap under benken. En leirform var knust ved siden av. Den ene halvdelen manglet.
Bridovar senket lykten. På den gjenværende halvdelen kjente Mara igjen konturen av messingnøkkelen.
Før Cindryven nådde låsen, skrapte noe inne i skapet.
Cindryven la begge nøklene ned.
Håndtaket begynte å dreie.