Klokken ringte enda en gang da Mara fulgte Bridovar gjennom den fjerde døren.
Ved foten av veien nedover holdt en grå hest et klokketau mellom tennene. Manken var rød som glør under aske. En jernkrage buet utover i grunne bølger, og en liten messingplate under den bar et navn: Bellmantle.
Han slapp tauet og stilte seg på tvers av veien deres.
Bortenfor ham lå veien under vann. Lampene speilet seg i det, men gjenskinnene helte mot strømmen.
Mara åpnet det sammenføyde kartet. Nordlinjen gikk rett gjennom flommen.
Bellmantle skrapte én hov over steinen. Under slammet lå en annen linje som svingte mot en smal hylle. Ved siden av hadde noen risset inn landmålerens velkjente merke.
«Kartet viser veien», sa Mara. «Ikke vannet.»
Hesten grep tauet igjen. Denne gangen holdt han det stramt. Et sted bak veggen flyttet et motlodd seg. En rekke jernluker hevet seg og lot flomvannet renne ned i en lavere kanal.
Klokken hadde vært en advarsel. Han hadde ventet på at de skulle stoppe.
Bellmantle holdt tauet stramt mens Mara og vandreren krysset. Bridovar fulgte etter, med lykten svingende over de våte steinene. Først da de nådde avsatsen på den andre siden, slapp den grå hesten.
Vannet krøp tilbake over veien bak dem.
Mara snudde seg for å takke ham. Han så mot en nisje ved skulderen hennes.
Der sto en blikkboks, tørr over flomlinjen. Hun løftet lokket. Det var ikke noe kart inni, bare en brettet lapp med landmålerens håndskrift.
Hvis noen sitter i stolen, må dere ikke vende tilbake over broen.
Et sted ovenfra skrapte tre mot stein.
Bellmantle løftet hodet med den røde manken. En annen klokke lenger nede i passasjen begynte å ringe.