Fiksjon fra Kervyras fantasiverden, inspirert av Morrowknots to former og overgangen fra rødt til lilla.
Kartmakeren hadde strøket ut veien, ikke målet.
Det var det vandreren oppdaget da regnet løste opp blekket. Under en tykk svart strek bandt en smal rute sammen to merker: ett rødt og ett fiolett. Ved begge sto det samme navnet. Morrowknot.
Vandreren hadde kommet for å finne det første merket. Å finne det to ganger var upraktisk. Det røde lå en dagsmarsj mot øst. Det fiolette så ut til å ligge på den andre siden av en rygg uten inntegnet pass. Ved veiskillet pekte et gammelt skilt vestover. Den tomme baksiden vendte mot østveien.
Vandreren snudde skiltet. Der, skjermet fra været, var det to grunne sirkler bundet sammen av en strek.
Mot kvelden endte østveien ved en vegg av mørk stein. En rød mineralåre krysset den og stanset ved en sprekk. Vandreren fulgte åren og ventet å finne en stengt inngang. I stedet åpnet sprekken seg til en skjermet passasje som svingte ut av syne. I støvet var det fotspor i begge retninger.
På den andre siden gikk steinen over i fiolett. Et nytt skilt sto ved et lite leskur. På forsiden var de samme to sirklene. Noen hadde lagt igjen et tørt teppe, en vannkrukke og en lapp under en flat stein:
«Veien er åpen fra begge sider. Sett skiltet tilbake der det er synlig.»
De to merkene tilhørte hver sin ende av samme rute. Noen hadde ønsket at forbindelsen skulle bli glemt.
Om morgenen løftet vandreren steinen for å legge lappen tilbake. Under lå et halvt kart. Den revne kanten passet til arket i sekken. Sammen viste delene en vei nordover. Ved enden sto det ingen stedsnavn, men noen hadde skrevet:
«Hvis du har funnet begge merkene, må du ikke stole på skiltet som peker vestover.»
Vandreren gikk tilbake gjennom passasjen og kom til veiskillet. Skiltet var snudd igjen.
Det pekte vestover.