Quilvarens vinge lå fortsatt på tvers av broen.
Det andre lyset beveget seg mellom steinene. Det første ble stående ved den tomme stolen. Så skrapte stolen bakover igjen.
Mara brettet ut brevet med vingeseglet. En ny linje hadde dukket opp under landmålerens advarsel, presset inn i papiret uten blekk: Veien er nedenfor.
Under broen fanget månelyset en smal sti skåret inn i elvebredden. En svart hest sto ved inngangen, med løse tøyler og en lykt festet til salen. Sporene under hovene fortsatte nordover under buen.
«Bridovar», sa Mara. Landmålerens atlas plasserte navnet ved ruter som var krysset én gang, men aldri funnet på samme måte to ganger.
Hesten løftet hodet. En bred lærknute ved brystet holdt en messingskive med de samme to vingene som på brevet.
Quilvaren senket vingen og pekte med én klo mot elvebredden.
De fulgte Bridovar ned.
Under buen ble lampene til gjenskinn uten flammer. Hvert av dem markerte en forseglet dør, nummerert med landmålerens håndskrift. Bridovar passerte tre. Ved den fjerde slo han én gang i bakken.
Messingskiven åpnet seg langs en skjult skjøt. Inni lå en smal kartstrimmel. Mara la den inntil Morrowknot-halvdelene. Nordveien hang endelig sammen og fortsatte så gjennom den forseglede døren.
Bak dem skrapte stolen for tredje gang.
På den andre siden av vannet satt nå noen ved det kalde bålet. Skikkelsen løftet én hånd og pekte mot Bridovar.
Mara la håndflaten mot den fjerde døren. Varm luft beveget seg gjennom steinen.
Bridovar gikk frem. Døren åpnet seg bare så bredt som skuldrene hans og viste en vei nedover og en rekke slukkede lamper.
Den første lampen tok fyr.
Langt nedenfor svarte noe med å ringe i en klokke.